lørdag 31. august 2013

Spinn Cup 2013 Runde 8, Tempodebut!

Så var det endelig duket for tempodebuten. Jeg hadde planer om å prøve meg på tempo i fjor, men da passet det aldri inn. I år har jeg trent minimalt på å kjøre mot klokken, men fant allikevel ut at dette var et greit tidspunkt og prøve seg. En gang må være den første. Spinn Cup løypa var på 10 km, med start og målgang i Undrumsdalen. Rett ved E18, på strekningen mellom Horten og Sem.

Jeg hadde en målsetning om å klare 40 km/t i snitt. Noe jeg aldri har kjørt alene på tidligere på en rundbaneløype. Det blåste imidlertid ganske mye så jeg var usikker på hvordan det kom til å spille inn. Jeg har ingen temposykkel, men hadde skrudd på en tempobøyle. Den skulle vise seg å bli god å ha i vinden. Etter en god oppvarming var jeg klar.

Jeg prøvde å åpne hardt, men kontrollert. Etter kun 100 meter, går det nedover. Man får da god fart og fin flyt tidlig. Det var godt å ha med seg den farten utover flaten, det blåste nemlig rett i mot. De første 3 km gikk det veldig fint. Derifra var det flatt, før det gikk slakt oppover til vending. Her var det tøft. Ved vending hadde jeg ca. 39 km/t i snitt.

Etter vending ble det vinden i ryggen og slakt nedoverbakke. Jeg fikk opp et fint driv og klarte å holde 47 km/t i snitt de 2,5 første km etter vending. Derifra og inn ble det en kamp. Den siste bakken er seig når du er sliten. Jeg klarte å holde trykket bra oppe og klokket til slutt inn på 14.47. Løypa viste seg å være ca. 9,9 km og dermed ble det et snitt på 40,2 km/t.


Jeg må si meg veldig godt fornøyd med dette rittet. Tror løypa passet meg ganske bra, med nedoverbakke i starten og en liten kneik på slutten. Tempoegenskapene er det mye å gå på. Jeg sitter ikke spesielt bra på sykkelen og kunne nok vært bedre på en del av linjevalgene også. Vinner i Express 2 ble ikke overraskende Øyvind Røed. Det var hele halvminuttet opp til ham, så der var det lite å gjøre. Det var imidlertid bare 0,3 sekunder opp til 2. plassen så det var jo litt surt. Det ble ihvertfall en 3. plass av de totalt 8 startende. Tar vi med Express 1 også, så ble det en 13. plass av 20 startende.

Offisiell side for Spinn Cup

fredag 30. august 2013

Kråketråkken 2013, life in the fast lane!

Søndag 25/08 deltok jeg i Kråketråkken. Rittet arrangeres av Moss CK, og kjøres 3 runder av 24 km rundt Larkollen. Dette var andre gangen for min del. Jeg kjørte rittet også i 2011, den gang gikk det veldig bra. Løypa er relativ enkelt og jeg regnet med at det kom til å gå fort.

Og fort gikk det. 42 km/t i snitt på første runden. Det ble kjørt jevnt hele veien og farten holdt seg ut på andre runde. Feltet var stort og jeg lå som vanlig for dårlig plassert i bakenden. Med ca. 5 km igjen av andre runde, smalt det skikkelig. Tre stykker gikk ned og jeg klarte så vidt å rive foten ut av pedalen og stoppet. Jeg mistet all fart og feltet forsvant. Jeg kom i gang igjen, men luken var blitt ganske stor. Det ble 3 km på maks kjøring, men jeg kom meg heldigvis opp igjen. Håper for øvrig det gikk bra med dem som var uheldig og krasjet.

Ut på 3. runden handlet det om å komme seg igjen og gjøre seg klar for finalen. Siste runde gikk i samme tempo som de to første. Jeg flyttet meg frem i feltet med ca. 6 km igjen. Beina var fine og jeg var klar for spurten. Derifra og inn ble det posisjonskamp. Jeg fant dessverre aldri den rette posisjonen. Farten i spurten var ganske lav og det var umulig å komme seg frem. Jeg rullet dermed i mål midt i feltet. Litt kjedelig når man føler at man har mer å kjøre med, men man skaper sine egne muligheter. Ble nummer 22 av 73 startende i 30-39 klassen.



Totalt sett ble det ny personlig fartsrekord med 42,2 km/t i snitt. Utrolig gøy å kjøre et ritt med skikkelig tempo. En god del publikum og et flott gjennomført arrangement gjorde dette til en fin dag.

Her er resultatene fra Kråketråkken 2013

lørdag 24. august 2013

Sykkelferie i Bormio med erobring av Stelvio og Gavia

Sommerens sykkelferie ble lagt til de italienske Alpene, nærmere bestemt Bormio. Bormio er en liten fjellandsby som ligger ca. 1200 meter over havet. Det er en typisk turistplass, med gode muligheter for fritidsaktiviteter både sommer og vinter. For syklister er det et eldorado med gode muligheter både på landeveien og i terrenget.

Vi fløy til Milano og brukte leiebil derifra. Kjøreturen opp til Bormio tok ca. 4 timer. En fin tur som tar en fra lavlandet og inn i Alpene. På veien til Bormio passerer en blant annet den utrolig vakre Como sjøen. Vi reiste ned på fredagen og brukte lørdag og søndag til å sykle, for så å dra hjem på mandagen. Sykler leide vi i Bormio og jeg fikk en helt grei Trek Madone 3,1. Den kom med kompaktkrank og 30 tenner på største hjulet på kassetten. Det kom vi til å få bruk for :)

Ut fra Bormio

Da var det bare å ta til høyre
Lørdagen ble hoved dagen vår. Vi kjørte da den berømte ruten Bormio-Umbrail Pass-Müstair-Prato allo Stelvio-Passo Stelvio-Bormio. Denne ruten er ca. 10 mil og har ca. 3300 høydemeter. Første stigning begynner direkte fra Bormio. Istedenfor å kjøre helt til toppen av Stelvio tok vi av nordover ca. 2 km før toppen og passerte over Umbrail Pass og inn i Sveits. Opp dit var det ca. 21 km og 1200 høydemeter. Det er noen få bratte partier, men generelt er stigningen ganske fin. Snitt på ca. 7%. Jeg kjørte rolig opp og fikk tatt en del bilder på veien. Etter at vi passerte inn i Sveits, ble det lunchstopp på vei ned fra toppen.


Midtveis oppe i Stelvio stigningen fra Bormio
Etter lunch bar det nedover til Müstair og videre til Prato allo Stelvio. Der starter stigningen til Passo Stelvio. Jeg bestemte meg for å prøve å kjøre gjevnt og se hvor fort jeg kunne komme meg opp. I starten er stigningen ganske snill med ca. 5% i snitt første 7,5 km. Men med en totallengde på ca. 25 km og ca. 1900 høydemeter, viste jeg at dette kom til å bli tøft. Jeg startet derfor ganske så rolig. De neste 7,5 km har ca. 7,7 % i snitt, mens de siste 10 km har hele 8,7% i snitt. Det ble en meget heftig stigning. Jeg var veldig sliten de siste 3-5 km. og utrolig fornøyd da jeg kom meg opp. Det var en fantastisk opplevelse å kjøre Stelvio fra øst. Snittfarten min ble 10,6. Ikke særlig imponerende, men dette var tøffe greier. Med sin topp på 2757 meter er for øvrig Stelvio det nest høyeste asfalterte fjellovergangen i Alpene. På toppen ble det pølser og cola. Det trengtes, for kroppen var helt tom. Etter mat, bilder og påkledning, trillet jeg ned igjen til Bormio. Der ble det mer mat og en god pils, mens jeg ventet på reisefølget. Frank hadde tatt det litt mer rolig opp bakken.

Sårt trengt energi på toppen av Stelvio
 
Legenden. Fausto Coppi på toppen av Gavia
Søndag var det duket for Passo Gavia. Etter den tøffe lørdagen, bestemte vi oss for at det fikk holde å kjøre til toppen av Gavia, snu der og trille ned igjen til Bormio. Fra Bormio er dette en stigning på ca. 26 km. med snitt på 5,4% (1400 høydemeter). Første 13 km. av bakken har kun 4,5% i snitt, men den neste mila har hele 8% i snitt og partier på opp mot 15-16%. Her var det tøft. Avslutningen på bakken er imidlertid enkel med ca. 3 km med 3%. Jeg bestemte meg på forhånd for å ta det som en skikkelig økt. Noen klatrer blir jeg aldri, men snittfarten på 13,8 km/t var helt grei. Det var en fantastisk følelse å nå toppen etter litt under to timer klatring. Da Frank etter hvert også kom opp, ble det lunch med pasta og pils. Vel fortjent. På vei ned igjen til Bormio stoppet vi og spiste is og fikk kost oss i sola. Mission completed.




Uten mat og drikke...



To flotte dager på sykkelen var over. Jeg fikk en liten reaksjon i etterkant. Hadde ikke vært flink nok til å etterfylle med næring og drikke. Etter et par dager var det ok igjen. Jeg kan absolutt anbefale denne turen! Noen kostbar affære ble det heller ikke. Fly, hotell, leiebil, diesel, sykler og mat kom til sammen på rett i overkant av ca. 5000 kr per person. Da ordnet vi alt selv. Takk til Frank for strålende selskap!










Gavia
 
 

torsdag 15. august 2013

Evereste Imagmaen ut på nye eventyr

Det var med tungt hjerte jeg i dag måtte se min kjære Everest Imagma forlate Vallefaret. Dette var den første landeveissykkelen jeg kjøpte og det er med denne sykkelen jeg ble hektet på sykling. Men tre landeveissykler ble rett og slett for mye når en har begrenset med plass. Når sykkelen også har vært fast inventar i boden de siste årene, er det bedre at andre kan få glede av den. Sverre fra Nordstrand har nå fått en super sykkel og jeg er helt sikker på at Everesten får mange fine turer der oppe!

søndag 11. august 2013

Øyeren Rundt 2013 - Var det noen som sa syre?

Da var det endelig klart for sesongen første virkelige storritt. Øyeren Rundt er arrangert av SK Rye og måler 123 km. Start og mål på Rælingen Skole ved Fjerdingby. Rittet er småkupert og avslutter med en 1. km ganske tøff bakke med topp 1 km før mål. På forhånd var alle deltakere blitt seedet i tre startgrupper og jeg hadde fått start i gruppe 1. Etter gode treninger i det siste, var jeg betinget optimist. Startfeltet var imidlertid meget sterkt, så målet var å henge med lengst mulig.


Rittet begynte på verst mulig måte. Kun et par km etter masterstarten hugger rytteren foran meg inn bremsene, og havner på tvers. Jeg har ingen annen mulighet enn å kjøre ut på gresset utenfor veien. Mister all fart og det like før første bakke. Må dermed bruke mye mer krefter enn nødvendig i starten for å kjøre forbi alle som slipper. Heretter kjørte jeg dårlig. Lå for langt bak og brukte alt for mye energi. Det ble bedre da vi nærmet oss den kritiske stigningen etter 5,5 mil. Jeg fikk flyttet meg lenger frem og pakket meg mer inn. Dessverre lå jeg litt for langt bak inn i bakken og det var mange som slapp. Jeg holdt imidlertid bra tempo opp bakken og vi kjørte oss opp til feltet på sletten etter bakken.

Rett før vi tok igjen feltet, smalt det. Det lå strødd med ryttere over hele veien. Vi som kom bak ble hindret og måtte bare vente på at rytterne kom på beina igjen. Ifølge Garminen stod jeg stille i over 40 sekunder. Dermed ble feltet splittet i to og jeg havnet i andre gruppe. Teten så jeg aldri igjen. Det ble etter dette kjørt meget hardt for å ta igjen første gruppe. Ved demningen nord for Askim ventet 400 meter med 11,5%, og en total stigning på ca. 2 km. Da var det slutt for min del. Jeg var heldigvis ikke den eneste og vi fikk etablert en gruppe som kjørte rulle derifra og inn.


Siste 2 mil var jeg ferdig og hang stort sett som et slips på halen. Siste bakken ble brutal. Kunne trengt litt flere tannhjul på kassetten... En km. etter bakken var det hele heldigvis over.

Oppsummert var det en tøff dag på sykkelsetet. Det var meget høy kvalitet på dette startfeltet og jeg presterte helt ok i forhold til den kapasiteten jeg har per i dag. Snittfarten min ble 38,4 km/t dersom en tar bort masterkjøringen. Frode Novik fra FOCC var for øvrig også på start. Gøy med andre fra Grimstad! Han var sinnsykt spræg og kommer til å bli farlig i klubbmesterskapet på Fevik :) Nils Apeland representerte Vallhalls farger og kom i mål på en respektabel tid. Vinner av rittet ble Hans Petter Smette Berntzen fra Bærum.

Takk til SK Rye for et strålende arrangement. Hele organiseringen holdt et meget høyt nivå. Her er det mange andre som har mye å lære av storklubben fra Oslo. Ekstra pluss for gratis baguette, cola og vafler. Eneste lille minus var masterbilen, som kjørte alt for sakte. Dette skapte trekkspill effekt og farlige situasjoner. Uansett, dette er et ritt jeg absolutt kan anbefale!

Resultater på www.sportsklubbenrye.no

lørdag 10. august 2013

FOCC Challenge 2013 - Brutalt ærlig

En uformell, men akk så brutal opplevelse på en varm sommerdag. Det er kort oppsummert turen fra Fevik til Tovdal (Og hjem igjen etterpå). Treningsrittet arrangert av Fevik og omegn cycle club målte ca. 90 km og ble gjennomført etter jaktstartprinsippet. På forhånd var alle deltakere rangert. Den såkalt "svakeste" rytter, startet først, mens den "sterkeste", startet sist. Det er noe uvisst hvordan denne "seedingen" ble gjennomført. Men jeg ble ihvertfall satt opp startgruppe 24 av 28. 34 minutter etter første pulje, pulje og kun 5 minutter før siste... I et svært så kompetent felt, skulle det vise seg å være en kraftig overvurdering av mine ferdigheter.


Jeg startet sammen med Rolf Aasland fra Otra. Vi var enig om å holde jevn fart til vi ble tatt igjen. Vi holdt unna i ca. en halvtime og 18 km. Tempoet ble nå skrudd opp og det ble tøft å henge med i det kuperte terrenget. Vi ble tatt igjen av flere og da vi nærmet oss bakken opp fra Mjåvatn. Var beina allerede sure. Snittfarten hit var 38 km/t. Men den siste mila fra Frolands Verk hadde gått i over 40 km/t. Og her stiger det jevnt. Et par km/t for fort for meg. Det gikk dessverre også litt for fort opp bakken fra Mjåvatn. Og da farten ble skrudd opp på toppen, måtte jeg slippe. Et par minutter senere ble jeg tatt igjen av siste pulje. Elitesyklister som bare dundret forbi.

Det ble dermed 6 mil alene på sykkelen frem til mål. En fin tur i flott vær. Man taper mye tid alene, særlig på de siste 3 milene. I dette partiet er løypa nemlig ganske flat. I siste bakken opp til mål fikk jeg tatt igjen en ensom kar og unngikk dermed "Lanterne Rouge" tittelen.


Totalt endte jeg med et snitt på 32,6 km/t. Ikke veldig imponerende, men løypa har snaue 1000 høydemeter og målgang ligger ca. 300 meter høyere enn start.

Etter rittet var det pølsefest og premieutdeling i Tovdal. Og så satt vi oss på sykkelen og kjørte samlet felt hjem igjen. Masse cred. til FOCC for et flott arrangement.   

Les mer om FOCC Challenge og se bilder fra årets treningsritt