Rulleskitur i flott høstvær

Rulleskia er funnet frem og selv om jeg ikke satser så veldig hardt på skisesong, er det fint å ha litt grunnlag når de ordentlige skia skal på. Jeg er overhodet ingen stor skiløper, men sist vinter fikk jeg trent litt og gått noen renn. Før fjorårsesongen hadde jeg ikke hatt ski på beina på over ti år. Ikke hadde jeg gått mye på ski da jeg var liten heller så her var det å begynne fra scratch. Å fullføre Vasaloppet på en personlig tilfredsstillende måte var derfor en stor opplevelse.

Å gå på ski er utrolig bra trening. Både for overkropp, bein og kondisjon. Jeg er ikke typen til å sitte på spinningsykkelen og rulla hele vinteren. Mye deiligere å komme seg ut i marka. Det blir Vasaloppet denne vinteren også sammen med laget mitt Vasastakerne. Muligens ytterligere noen flere mindre renn. Ta gjerne en titt på sidene til Vasastakerne.

I dag har jeg hatt en strålende tur i Maridalen. Årets første rulleskitur blant folk. Fort går det absolutt ikke, men 10 km ble det. Etter at det har regnet i hele dag var 11 grader, sol og en god økt deilig.

Maridalen i fantastisk høstvær

Andy & Frank Schleck rundlurt på nederlandsk tv

Andy & Frank ble nylig rundlurt av nederlandske TV. Gutta trodde de skulle intervjues av Ushi Hirosaki fra den statlige TV kanalen TV Tokyo. Det skulle de absolutt ikke. Istedet blir de utsatt for et heftig intervju av Wendy van Dijk. Intervjuet med The Schlecks, der Frank blant annet konsekvent blir kalt for broren til Mr. Andy, starter etter 12 minutter og 50 sekunder. Vel verdt å få med seg!

Høst og trening

   Med tungt hjerte er det bare å innse at sykkelsesongen går mot slutten. Temperaturen har sunket og det er ikke lenger lys til å kjøre treningsturer om kvelden. Forrige lørdag hadde jeg den siste turen med Trek'n så langt. Det er mye mulig at det blir den siste turen denne sesongen. 7 mil med Ole og Cristian til Ingierstrand, Ski og Siggerud. Herlig tur i flott høstvær. Ca. 8 grader. Ull under både oppe og nede. Løse bein og armer, samt vindvest. Perfekt bekledning. Lang pause på McDonalds Ski. Ole tok noen bilder.

Etter halvmaratonen på Oslo Maraton har jeg slitt litt med ryggen. Belastningen ble nok litt stor. Å gå fra null løping til halvmaraton i løpet av tre uker trening ble litt for raskt. Når jeg i tillegg slurvet litt med ryggtreningen, da blir det pay back time. Det har derfor blitt mye trening av rygg og noen rolige spaserturer i det siste. Jeg har imidlertid fått lagt inn en joggetur og en hard core spinningtime ogå i tillegg til et par turer på sykkelen

Idag har jeg for første gang i år teste rulleskia. Ifjor slet jeg veldig med å bli fortrolig med å bruke dem. Etter 5,5 km med rolig tilvenning på parkeringsplassen på Tryvann må jeg si meg betinget optimist. Noen stor rulleski løper blir jeg aldri. Men jeg håper ihvertfall at jeg kan få gått noen turer andre plasser enn på en parkeringsplass etterhvert :)

Syklist vs bilist

Diskusjonen mellom syklister og bilister raser videre med uforminsket styrke. I rest my case.

Oslo Maraton, Halvmaraton 2011, Artig og tungt

Søndag 25/08 var det tid for årets første løp på beina. Jeg var påmeldt til halvmaraton på Oslo Maraton. Sist jeg løp en konkurranse var Sentrumsløpet i 2010. Etter det har det stort sett bare blitt ski og sykling. Jeg var derfor svært spent på hvordan det skulle gå med 21,1 km løping på knallhard asfalt. Tilvendingen til løping har vært ganske tung. Jeg hadde ca. 3 uker på meg etter sykkelsesongen og har prioritert å rett og slett tåle å løpe på asfalt. Kondisjonen er bra, men jeg har hatt en tendens til å stivne veldig fort i leggene. Det har imidlertid gått bedre og bedre så jeg var betinget optimist.

Målsetningen var å løpe på under 1 time og 45 minutter. Det krevde en km tid på ca. 4:58. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å åpne litt hardere enn dette. For så å ha litt å gå på mot slutten.

Starten gikk i strålende vær på Festningsplassen. Jeg skjønte imidlertid raskt at jeg hadde stilt meg altfor langt bak i starten (klassisk sykkeltabbe) og at ganske mange andre hadde stilt seg alt for langt fremme. Jeg brukte de 5 første km stort sett på å løpe slalom mellom løpere som overhode ikke hadde noe å gjøre der de startet. På første drikkestasjon (Skøyen etter 5km) havnet jeg igjen i trøbbel. Personalet klarte ikke å fylle på meg kopper og jeg gjorde en tabbe. Jeg burde løpt gjennom halve stasjonen og så sett etter drikke istedenfor å begynne å leite etter drikke på begynnelsen av bordet. Tapte en del tid og rytme der. Langs Frognerstranda var det trangt, men jeg kom meg forbi 1.50 paceren. Tempoet var ok og jeg løp som jeg hadde planlagt.

Etter en tur innom Philipstadkaia, løp vi inn på Aker Brygge. Her var det kjempestemning og det var super motiverende. Vi nærmet oss halvveis. Beina var fortsatt ok og jeg var positiv. I og med at jeg startet så langt bak, visste jeg at jeg hadde en del bedre tid enn 1:45 paceren. Da jeg tok ham igjen fant jeg ut at jeg lå ca. 1 min og 30 sekunder foran. Drikkeatasjon etter 11 km på Vippetangen. Jeg hadde nå lagt   1:45 paceren bak meg. Jeg drakk en kopp med vann, banket innpå en gel jeg hadde med og fortsatte. Tok igjen 5:30 paceren på maraton og skjønte at her var det andre som hadde det langt værre enn meg. Heiet litt på dem i det jeg dro forbi. God stemning.

Fra Vippetangen gikk løypa forbi Operaen i Bjørvika og videre utover mot Sjursøya. Dette er det klart verste strekket. Etter Operaen er det ingen tilskuere, ingenting å se på og for å gjøre det enda verre så møter en alle dem som allerede har vært ute til running. Jeg følte det gikk ok, men jeg nærmet meg ukjent grunn distansemessig. Så skjedde det som ikke skal skje. Den ene skolissen gikk opp. Krise. Jeg løp 100 meter, men skjønte jo raskt at jeg var nødt til å stoppe og knytte den på nytt. Jeg så etter en liten topp jeg kunne stoppe på. Det verste er jo å begynne å løpe igjen i en motbakke. Jeg fant en fin plass og løp inn til siden. Knyttingen gikk fint og så var det bare å komme seg igang igjen. Det var tungt å reise seg opp. Men jeg kom igang igjen og prøvde å finne rytmen. Runnet ved Grønlikaia, passerte 14 km og var på vei tilbake til sentrum.

De to neste km frem til drikkestasjon i Skippergata etter 16 km, var nok kanskje de verste. Spesielt mentalt. Det gikk tungt og motivasjonen var dalende. Løpere som jeg hadde løpt sammen med i flere km begynte å forsvinne i feil retning. Jeg savnet Trek'n. Men litt drikke på drikkestasjonen gjorde underverker og plutselig var det også tilskuere langs løypa. Da jeg løp inn i sentrumsgatene fikk jeg nesten gåsehud. Det var fanstastisk stemning. Jeg var sliten, men fant krefter og motivasjon i stemningen. Da jeg passerte 17 km ble jeg tatt igjen av 1:45 paceren. Da var det bare å øke tempoet og lime seg fast til ham. Vi passerte running ved Grønland etter 18 km. Jeg hold paceren. Drikkestasjonen etter 18,5 km droppet jeg slik at jeg klarte å få en luke på paceren. Det gikk nå litt for fort for meg. Jeg slapp små luker og måtte jobbe hardt med å tette dem. Et kjent syndrom fra flere ritt. Jeg hang med paceren forbi 19 km og opp til Egertorvet. Men da vi satte ned forbi Stortinget ble farten skrudd opp og jeg hadde ikke sjans til å følge.

Jeg visste at jeg hadde ca. 1 min 30 sek å gå på. Oppover Karl Johan og tilbake nedover Stortingsgata ble fæl. Jeg passerte 20 km. Enda verre ble bakken opp forbi Stortinget. Jeg var nå pinne stiv og syra sprutet. Jeg gravde dypt og var langt under kjelleren. Jobbet fælt med psyken. Kom meg over toppen og rullet igang nedover Prinsens Gate og til høyre inn i Kirkegata. Jeg så maratonporten og prøvde å øke tempoet. Hele kroppen verket og aller mest venstre skulder. Da jeg løp inn maratonporten satte jeg inn sluttspurten. Gav alt og passerte rundt 20 stykker på oppløpet. 5 meter etter målstreken datt jeg sammen og  ble liggende. Paceren var nesten løpt inn igjen. Jeg visste jeg hadde klart målet. Lå og hyperventilerte i ett par minutter. Kjente på følelsene og endorfinene som var i fritt utløp. En fantastisk og ubeskrivelig deilig følese. Verdens beste smerte og grunnen til at en driver med denne galskapen :)

Stablet meg etter hvert på beina og sjanglet meg bort og fikk en cola. Verdens beste cola. Brukte så 10 minutter på å gå de 300 meterne til bagasjeoppbevaringen. Beina var stivnet gele. Møtte jobbkollega Fredrik Ramm som hadde løpt helmaraton på imponerende 3:19. Han var strålende fornøyd med å ha vunnet den interne maratonduellen på kontoret. Anders Thorsen var en tøff nøtt, men måtte bite i gresset med 3:23. Også det en ytterterst imponerende prestasjon. Anders var godt fornøyd. Etter noen utvekslinger av erfaringer med Fredrik og hans spreke kone (som jeg såvidt slo med ca. 30 sek) siktet jeg meg inn på bagasjen og recoverybaren jeg hadde med meg. Oslo Maraton var over for min del. Nå var det hjem til dagens viktigste happening. Get boksen med sykkel VM!       

De harde fakta:

Punkt	Totaltid	min/km	km/t	Splittid	min/km	km/t
5 km	0:24:15	4:51	12.38	0:24:15	4:51	12.38
14 km	1:08:19	4:53	12.30	0:44:05	4:54	12.25
18 km	1:28:26	4:55	12.21	0:20:07	5:02	11.93
19,5 km	1:35:30	4:54	12.25	0:07:04	4:43	12.75
21,097 km	1:43:27	4:55	12.24	0:07:58	4:59	12.04

Plasseringsinformasjon
Plassering klasse	403 af 1073
Plassering kjønn	1222 af 3462
Plassering totalt	1411 af 5875

  

Resultater Oslo Maraton 2011

Kilde: Oslo Maraton

Løpetrening

Etter sterkt press fra mer eller mindre dårlige kolleger, har jeg bikket under for presset, og dradd meg selv mer eller mindre bokstavlig talt ned i sølepyttene. Konkurranseunderlaget asfalt, er absolutt det eneste som er felles mellom løping og sykling. Det er da langt bedre å sitte på setet, med føttene i betryggende avstand fra asfalten enn å slite ut beina med støt og slag. Man har da kvalitetshjul fra Fulcrum og dekk fra Vitoria til slikt.

Vel, da jeg til tross for alt ubehag og fornedrelse allikevel er påmeldt til halvmaraton på Oslo Maraton, bunner det selvfølgelig i et spørsmål om ære. Som den lagspilleren jeg er, stiller jeg opp for guttelaget i kampen mot jentene på kontoret. Her er det km som teller og i og med at jentene er i klart flertall så trenger vi en del flere km per pers. Så da måtte jeg hente frem Kayano skoa igjen.

Løping er langt fra min sterke side. Siste og så langt eneste konkurranse (i tillegg til noen jobb stafettetapper i ny og ne) kom på Sentrumsløpet i 2010. Da klokket jeg inn på ordinære 45.57, etter å ha vært fullstendig sluttkjørt. På årets syv første måneder hadde jeg seks løpeturer. Jeg viste derfor at jeg hadde en formidabel jobb forran meg, bare når det gjaldt å komme i såpass form at jeg skal klare å fullføre. Frem til Super Dokka for to helger siden, har jeg kun trent sykling siden april. Beina fikk derfor fullstendig sjokk og gikk inn i en absolutt koma tilstand etter de første turene. Leggene var så stive at jeg knapt klarte å gå dagen derpå. Spesielt asfalt løpingen har vært fæl. Den siste uken har jeg hatt tre løpeturer:

• torsdag 11,3 km på 53:46 - Konkurransetempo og ganske kjørt
• lørdag rolig 8 mils tur på sykkelen
• tirsdag 12,9 km på 01:01:18 - Konkurransetempo og fryktelig stiv
• fredag 14,5 km på 01:23:26 - Rolig tempo. Var fortsatt veldig støl fra tirsdags turen.

Kort oppsummert så føler jeg meg ok når jeg løper i konkurransetempo (ca.5min/km). Pulsen er fin, men problemet er støtbelastningen. Jeg stivner veldig fort. Kommer selvfølgelig av at jeg ikke er vant til å løpe. Kondisjonsmessig går det fint. En uke igjen nå. Skal ha en hardtur til og en rolig økt. Bortsett fra det, handler det nå mest om å samle overskudd og skaffe seg fine bein. Her blir det uansett kun snakk om å klare å fullføre på en anstendig måte. Skulle jeg klart å fått en ok tid så måtte jeg nok hatt en mnd.trening til på meg. Men, men... Heldigvis har jeg et veldig avslappet forhold til løpet, så det får gå som det går :)

Super Dokka 2011, årets nedtur

Søndag 04/09 var det tid for høstens fjerde ritt. Super Dokka og Dokkarunden er Tønsberg CK sine høstritt. I mai kjørte jeg Baglerrunden på samme plass. Et veldig fint ritt. Tønsberg CK arrangerer på en veldig bra måte. De har èn startpulje for dem som vil kjøre fort (super) og et resterende felt for resten. Løypene er identisk, bortsett fra avslutningen som er litt hardere på super versjonene. Da jeg satt fint med til mål på Baglerrunden, tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på super versjonen denne gangen. Et forferdelig vær, sammen med arrangementet i Groruddalen, gjorde at kun rundt 25 mann startet i mitt felt. Men det var høyt nivå på dem som var med

Desverre ble rittet en stor nedtur for min del. Jeg satt greit med i 3 mil. Så ble det kjørt hardt i en lang bakke og feltet sprakk i biter. Jeg havnet i midtre gruppe og kjørte vilt i noen utforkjøringer for å prøve å tette luken. Men det regnet, underlaget var dårlig, jeg så ikke mye og klarte å dra på meg en punktering. Da var løpet kjørt. Hadde 40,5 i snitt da jeg punkterte etter ca. 35 km. Etter dette kjørte jeg aleine i 3,5 mil, før jeg ble tatt igjen av gruppen som startet 15 min etter oss. Etter bare 5 km med dem punkterte jeg igjen. Etter det var det bare å komme seg mål. Kjørte til og med feil på slutten og brøt så ikke jeg skulle bli disket.
Jaja. Alt gikk galt, men sånn er det noen ganger. Var skuffet på søndag, men det har kommet seg nå. Jeg har vært utrolig heldig tidligere i år og hatt mange flotte ritt. Det var faktisk første punkteringene denne sesongen. En annen gang!

Dette var forøvrig siste ritt for sesongen. Merker jeg er litt mett og mangler litt treningsmotivasjon. Nå blir det rolige turer med Vallhall gjengen resten av høsten. Jeg har også blitt truet av kolleger på jobben til å løpe halvmarathon på Oslo Marathon. Så da blir det nok litt løping fremover. Men neste sesong er jeg tilbake. Har allerede satt opp en liste med ritt jeg har tenkt å kjøre. Men det kommer jeg tilbake til senere :) Ciao