Vel, da jeg til tross for alt ubehag og fornedrelse allikevel er påmeldt til halvmaraton på Oslo Maraton, bunner det selvfølgelig i et spørsmål om ære. Som den lagspilleren jeg er, stiller jeg opp for guttelaget i kampen mot jentene på kontoret. Her er det km som teller og i og med at jentene er i klart flertall så trenger vi en del flere km per pers. Så da måtte jeg hente frem Kayano skoa igjen.
Løping er langt fra min sterke side. Siste og så langt eneste konkurranse (i tillegg til noen jobb stafettetapper i ny og ne) kom på Sentrumsløpet i 2010. Da klokket jeg inn på ordinære 45.57, etter å ha vært fullstendig sluttkjørt. På årets syv første måneder hadde jeg seks løpeturer. Jeg viste derfor at jeg hadde en formidabel jobb forran meg, bare når det gjaldt å komme i såpass form at jeg skal klare å fullføre. Frem til Super Dokka for to helger siden, har jeg kun trent sykling siden april. Beina fikk derfor fullstendig sjokk og gikk inn i en absolutt koma tilstand etter de første turene. Leggene var så stive at jeg knapt klarte å gå dagen derpå. Spesielt asfalt løpingen har vært fæl. Den siste uken har jeg hatt tre løpeturer:
- torsdag 11,3 km på 53:46 - Konkurransetempo og ganske kjørt
- lørdag rolig 8 mils tur på sykkelen
- tirsdag 12,9 km på 01:01:18 - Konkurransetempo og fryktelig stiv
- fredag 14,5 km på 01:23:26 - Rolig tempo. Var fortsatt veldig støl fra tirsdags turen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar