Evaluering og oppsummering av 2012 sesongen

Etter en ok skisesong (litt for lite snø), var det tidlig gode sykkelforhold i Oslo. Jeg begynte årets sykkelsesong med fem dager i Marche i Italia i slutten av mars. En flott tur i regi av EXPA. Jeg kom hjem med et bra grunnlag og trente veldig godt inn mot rittstarten. Den opprinnelige planen var å starte med Stjernetråkken, men på grunn av festivitas i Sandefjord, ble rittstarten utsatt noen få dager. Første runde i Spinn Cup ble dermed første ritt.

Jeg fullførte rittet, men var dessverre blitt syk. Etter flere legebesøk fant jeg ut at jeg hadde pådratt meg en virusinfeksjon. Jeg måtte ta en hel måned treningsfri og dermed røyk Enebakk Rundt og flere andre planlagte ritt. Jeg var ikke tilbake i ritt før Spinn Cup runde 4, siste uken i mai. Formen var imidlertid veldig bra igjen.

Juni ble en flott måned. Formen var nå veldig bra. Jeg debuterte i Veteran Cup under Hurdalsjøen Rundt i begynnelsen av måneden. Det gikk ok. To uker med formtopping ventet så før Vätternrundan. Jeg stilte på start i mitt livs form og fikk en fantastisk opplevelse. Vätternrundan var en enorm folkefest og når en har gode bein, ble de 300 kilometerne herlige. Helgen etter var det klart for Lillehammer-Oslo. Beina var nok ikke like gode den dagen. Under tunge og regnfulle forhold ble det tøft. Heldigvis løsnet det litt for meg på siste halvdel og jeg hjalp laget inn til en ok tid.

Etter L-O var jeg veldig sliten og tok 1,5 uke sykkelfri før jeg begynte å bygge meg rolig opp mot høstsesongen. Sommeren ble en god treningsperiode. Jeg fikk mange fine turer i Grimstad og fikk også kjørt Tryvann x 10 i Oslo. Formen før høstsesongen var god. Jeg åpnet høsten med Spinn Cup runde 7. Etter dette ventet de tøffe Veteran Cup rittene Sarperittet og Briko Spenst Tour. Førstnevnte en nedtur, sistnevnte en opptur. I begynnelsen av september kjørte jeg Ullensaker Rundt, før jeg avsluttet sesongen midt i september med avslutningsrittet i Spinn Cup.

Totalt ble det 10 ritt denne sesongen, ett ritt mindre enn sist sesong. Planen var å kjøre en del fler enn dette. To hovedgrunner må ta skylden for at det ikke ble fler. For det første ødela sykdommen i begynnelsen av sesongen en del. For det andre startet jeg i ny jobb 1. august og mye jobbing gjorde at jeg måtte droppe noen ritt på høsten. Opprinnelig hadde jeg planer om prøve noen temporitt. Dette ble det dessverre ikke tid til.

Resultatmessig er jeg godt fornøyd med sesongen. I Spinn Cup valgte jeg å kjøre i den svakeste av de to klassene og dette gav meg muligheten til å være med å kjøre om topplasseringene hver gang. Noe som var veldig moro. Til slutt endte jeg på en fin 4. plass sammenlagt. I Veteran Cup fikk jeg kjent på nivået. Jeg gjorde noen taktiske feil, men kjørte veldig godt i Briko Spenst Tour. God erfaring.

De økte treningsmengdene gav meg absolutt et løft. Dessverre var jeg utsatt for en bilulykke i høst. Dette har satt meg noe tilbake med tanke på treningen mot neste sesong. Jeg ser allikevel frem til en god treningsvinter. Forhåpentligvis skal formen være fin når vi tar fatt på ritt til våren. Motivasjonen er ihvertfall til stede for å kjøre en del ritt også neste sesong.

100% Ren!

Ta ansvar og ta avstand fra doping! Meld deg inn i Facebook gruppen 100% Ren. 

 

God jul!

Jeg ønsker med dette en riktig god jul til alle sammen!

Statistikk 2012

Sykkelen er trygt plassert inne på rulla og det er igjen tid for noen harde facts fra sesongen som gikk. Statistikken gjelder kun landeveissykling. I parentes 2011.

Totalt antall kilometer: 4.581 (3.789)
Totalt antall timer: 168 (139)
Totalt antall høydemeter: 49.884 (40.650)
Totalt antall konkurransekilometer: 1.020 (1.046)
Høyeste snitthastighet: 40,1 Ullensaker Rundt (40,5 Sarperittet)
Høyeste målte hastighet: 87,7 Trening i Grimstad ned Reddalskleiva (72,6 GP Norefjell)

Beste plassering: 8 Briko Spenst Tour Veteran Cup. Jeg kjørte bra i Spinn Cup, men alt i alt var Briko Spenst Tour mitt beste ritt i år. Kjørte offensivt hele veien og fikk en fin plassering. Vätternrundan må også nevnes. Aldri har jeg hatt så fine bein. (12 Kråketråkken)

Hardeste ritt: 10. Runde Spinn Cup/KM Vestfold. Formen var på hell og det ble kjørt brutalt fort i sidevinden og medvinden, og Briko Spenst Tour Høyt nivå på feltet og en knallhard løype (GP Norefjell)

Artigste ritt: Vätternrundan. Det er alltid gøy å sykle når en har fine bein og hele rittet er en stor folkefest. (Skalldyrrittet)

Beste arrangement: Vätternrundan. Svenskene kan arrangere. Mange norske ritt som har mye å lære. (Sarperittet)

Kommer tilbake med oppsummering og evaluering av sesongen.

Samarbeid med Sykkelnytt!

Jeg har nå startet et samarbeid med www.sykkelnytt.no. Jeg kommer regelmessig til å blogge for dem. Blogginnleggene vil bestå av mine personlige vurderinger, tanker, refleksjoner rundt sykkelsporten.

Les presentasjonen av bloggen

I løpet av et øyeblikk endres alt

På vei hjem fra årets siste ritt, ble jeg påkjørt bakfra. Kraften var såpass stor at bilen min ble dyttet inn i bilen foran. Nakken fikk seg en ordentlig sleng både frem og tilbake. Dette er nå 1,5 måned siden og fortsatt har jeg smerter og stivhet i nakke og skuldre. MR undersøkelsen viste heldigvis ingenting så det er nok "bare" muskulært. Har fått meg en bra manuellterapaut og gjør daglig tøyeøvelser.

Trente ikke på fem uker, men er heldigvis i gang igjen nå. Det bidrar ihvertfall til at humøret er blitt bedre. Nå gjelder det bare å være disiplinært og tålmodig så får jeg håpe det løser seg.

En hobbysyklist og sykkelfans refleksjoner over doping i sykkelsporten

Foto: toll.no

På nytt raser dopingdebatten i og rundt sykkelsporten. Nye lik detter ut av skapet nesten daglig. Siden Festina skandalen har den kjære sporten vår hatt altfor mange mørke perioder. Få trodde vel at det kunne bli verre. De tok skammelig feil. Nå er nemlig den absolutte bunn nådd.

At det nå kommer frem at Lance Armstrong var dopet, overrasker meg ikke. Omfanget og systematikken i dopingen er derimot sjokkerende. Jeg kunne ikke en gang i mine villeste fantasier innbilt meg at det var så omfattende. De siste fem årene har jeg alltid svart ja når jeg har blitt spurt om jeg tror Lance Armstrong var dopet. Hvorfor? Hvorfor har jeg vært så sikker på det de siste årene? Jeg skal prøve å forklare.

På en sosial tilstelning jeg var på, kom jeg i prat med en person. Litt utpå kvelden kunne han fortelle meg at han hadde prøvd doping. Det han fortalte meg var meget skremmende. I følge ham så hadde dopingen en enorm effekt. Selv konkluderte han med at, uansett hvor mye han trente, ville han aldri kunne trene seg opp til å bli så god som han ble med doping. Han gav opp drømmen om en sykkel kariere. Dopingen ble forøvrig brukt lovlig som en del av et test program.

Jeg fikk meg en tankevekker. Samtidig kom den ene dopingsaken etter den andre. Testene var blitt bedre og bedre og dopingjegerne var blitt tøffere. Ikke overraskende var det de største "stjernene" som ble tatt. De hadde, som kommentatorene selv hadde skreket ut, "Kjørt umenneskelig fort". Når noe er for godt til å være sant, da er det dessverre som regel det. Det gikk ganske fort opp for meg at det Armstrong hadde prestert noen år tidligere, rett og slett ikke var mulig uten å jukse. Når nesten alle de andre på topp ti listen i Touren var dopet, hvordan skulle han klare å slå dem alle uten doping? Når jeg etterhvert hadde skjønt hvor stor effekt doping hadde, så fikk jeg det ikke til å gå opp.

Jeg får stadig spørsmål om doping i sykkelsporten. At sporten tidligere var pill rotten råder det ingen tvil om. Det er også vanskelig å vite hva man skal tro om dagens felt. To ting er jeg imidlertid helt sikker på. Feltet er mye renere enn det har vært på lang tid. Det kan man rett og slett se på syklingen. Tidligere så man ryttere støte steinhardt på hverandre gang på gang i fjellene. De så helt uberørte ut. Nå kjøres det mer i jevn fart til den sterkeste sitter igjen. Det er nesten ingen som orker å støte. Det beste beviset er uansett at de generelt bruker mye lengre tid på stigningene enn de gjorde før. De sykler rett og slett saktere. Konsekvensene ved å bli tatt har også blitt større. Kravet om å tilbakebetaling av premiepenger og store bøter er bra. Det er imidlertid fortsatt mye å gå på. Utestengelsene bør f.eks bli strengere. Idag er maksimumsstraffen i praksis to år. Ofte slipper de billigere dersom de samarbeider og kan være klare igjen allerede sesongen etter. Patetisk! Det er veldig mange midler som står på dopinglisten og effekten for en syklist er variabel. Jeg er for en individuell straffeutmåling. Minimumsstraff bør uansett være minst to år og maksimumsstraffen bør økes til minst fire år! Først da er konsekvensene så store at karrieren kan være på spill.

Det andre jeg er sikker på er at det dessverre alltid vil være noen som jukser. Jeg var selv til stede i Pyreneene under Tour de France 2007, når nyheten om Vinokourovs dopingbruk sprakk. Vinokourov hadde da "vunnet" tre etapper og var "on fire". Jeg var i sjokk. Spanjolene jeg snakket med trakk kun på skuldrene og kalte det "uflaks" at han ble tatt. Jeg hadde fått nok og forlot Touren. Dessverre er holdningene til doping svært annerledes i mange land enn i Norge. Her hjemme er det å dope seg noe av det verste og mest skambelagte en kan foreta seg. I land som Belgia, Italia, Spania, flere land i øst-Europa og deler av USA er det ikke sånn. Der synes mange at det ikke er så farlig. Contador er f.eks ikke noe mindre populær i Spania nå enn han var før dopingdommen. Det samme gjelder Vinokourov i Kazakhstan og mange andre. Belgia, Italia og Spania er landene med den største sykkelinteressen i verden. Doping vil alltid være et stort problem dersom en ikke klarer å endre holdningene i disse landene.

Hva så med de norske rytterne? Etter det som har kommet frem om US Postal laget var vel få særlig overrasket da Steffen Kjærgaard endelig la korta på bordet. Hva med de andre? Dopingbruken i sykkelsporten har vært så omfattende at jeg ikke aner hva jeg skal tro. Kanskje er jeg naiv. Kanskje tror jeg for godt om folk. Men jeg velger ihvertfall å håpe at ingen av dem bærer på en mørk hemmelighet. De som fortsatt er aktive tror jeg er rene og har vært det hele karrieren.

Kampen mot doping må aldri slutte. Det er en kamp som dessverre aldri ender. Flere og flere land tar nå dopingproblemet virkelig på alvor, det samme gjør UCI. Det som har kommet frem de siste ukene er kun et bevis på at kampen mot doping fungerer. Gammelt søppel blir ryddet opp i. Jukserne vil alltid ha et forsprang, men de aller fleste kommer til å bli tatt til slutt. Arbeidet mot doping har aldri vært bedre og det er neppe særlig mange idretter som tar problemet mer på alvor enn sykkelsporten. USA Today hadde nettopp en interessant artikkel; Is tennis doing enough on doping? Ære være alle som jobber knallhardt for å gjøre verdens flotteste idrett så ren som mulig.

Selv vil jeg alltid sverge til vann på flaska og Vestlandslefse i baklomma!

Les skammens liste over dopingsaker på Wikipedia