En hobbysyklist og sykkelfans refleksjoner over doping i sykkelsporten

Foto: toll.no

På nytt raser dopingdebatten i og rundt sykkelsporten. Nye lik detter ut av skapet nesten daglig. Siden Festina skandalen har den kjære sporten vår hatt altfor mange mørke perioder. Få trodde vel at det kunne bli verre. De tok skammelig feil. Nå er nemlig den absolutte bunn nådd.

At det nå kommer frem at Lance Armstrong var dopet, overrasker meg ikke. Omfanget og systematikken i dopingen er derimot sjokkerende. Jeg kunne ikke en gang i mine villeste fantasier innbilt meg at det var så omfattende. De siste fem årene har jeg alltid svart ja når jeg har blitt spurt om jeg tror Lance Armstrong var dopet. Hvorfor? Hvorfor har jeg vært så sikker på det de siste årene? Jeg skal prøve å forklare.

På en sosial tilstelning jeg var på, kom jeg i prat med en person. Litt utpå kvelden kunne han fortelle meg at han hadde prøvd doping. Det han fortalte meg var meget skremmende. I følge ham så hadde dopingen en enorm effekt. Selv konkluderte han med at, uansett hvor mye han trente, ville han aldri kunne trene seg opp til å bli så god som han ble med doping. Han gav opp drømmen om en sykkel kariere. Dopingen ble forøvrig brukt lovlig som en del av et test program.

Jeg fikk meg en tankevekker. Samtidig kom den ene dopingsaken etter den andre. Testene var blitt bedre og bedre og dopingjegerne var blitt tøffere. Ikke overraskende var det de største "stjernene" som ble tatt. De hadde, som kommentatorene selv hadde skreket ut, "Kjørt umenneskelig fort". Når noe er for godt til å være sant, da er det dessverre som regel det. Det gikk ganske fort opp for meg at det Armstrong hadde prestert noen år tidligere, rett og slett ikke var mulig uten å jukse. Når nesten alle de andre på topp ti listen i Touren var dopet, hvordan skulle han klare å slå dem alle uten doping? Når jeg etterhvert hadde skjønt hvor stor effekt doping hadde, så fikk jeg det ikke til å gå opp.

Jeg får stadig spørsmål om doping i sykkelsporten. At sporten tidligere var pill rotten råder det ingen tvil om. Det er også vanskelig å vite hva man skal tro om dagens felt. To ting er jeg imidlertid helt sikker på. Feltet er mye renere enn det har vært på lang tid. Det kan man rett og slett se på syklingen. Tidligere så man ryttere støte steinhardt på hverandre gang på gang i fjellene. De så helt uberørte ut. Nå kjøres det mer i jevn fart til den sterkeste sitter igjen. Det er nesten ingen som orker å støte. Det beste beviset er uansett at de generelt bruker mye lengre tid på stigningene enn de gjorde før. De sykler rett og slett saktere. Konsekvensene ved å bli tatt har også blitt større. Kravet om å tilbakebetaling av premiepenger og store bøter er bra. Det er imidlertid fortsatt mye å gå på. Utestengelsene bør f.eks bli strengere. Idag er maksimumsstraffen i praksis to år. Ofte slipper de billigere dersom de samarbeider og kan være klare igjen allerede sesongen etter. Patetisk! Det er veldig mange midler som står på dopinglisten og effekten for en syklist er variabel. Jeg er for en individuell straffeutmåling. Minimumsstraff bør uansett være minst to år og maksimumsstraffen bør økes til minst fire år! Først da er konsekvensene så store at karrieren kan være på spill.

Det andre jeg er sikker på er at det dessverre alltid vil være noen som jukser. Jeg var selv til stede i Pyreneene under Tour de France 2007, når nyheten om Vinokourovs dopingbruk sprakk. Vinokourov hadde da "vunnet" tre etapper og var "on fire". Jeg var i sjokk. Spanjolene jeg snakket med trakk kun på skuldrene og kalte det "uflaks" at han ble tatt. Jeg hadde fått nok og forlot Touren. Dessverre er holdningene til doping svært annerledes i mange land enn i Norge. Her hjemme er det å dope seg noe av det verste og mest skambelagte en kan foreta seg. I land som Belgia, Italia, Spania, flere land i øst-Europa og deler av USA er det ikke sånn. Der synes mange at det ikke er så farlig. Contador er f.eks ikke noe mindre populær i Spania nå enn han var før dopingdommen. Det samme gjelder Vinokourov i Kazakhstan og mange andre. Belgia, Italia og Spania er landene med den største sykkelinteressen i verden. Doping vil alltid være et stort problem dersom en ikke klarer å endre holdningene i disse landene.

Hva så med de norske rytterne? Etter det som har kommet frem om US Postal laget var vel få særlig overrasket da Steffen Kjærgaard endelig la korta på bordet. Hva med de andre? Dopingbruken i sykkelsporten har vært så omfattende at jeg ikke aner hva jeg skal tro. Kanskje er jeg naiv. Kanskje tror jeg for godt om folk. Men jeg velger ihvertfall å håpe at ingen av dem bærer på en mørk hemmelighet. De som fortsatt er aktive tror jeg er rene og har vært det hele karrieren.

Kampen mot doping må aldri slutte. Det er en kamp som dessverre aldri ender. Flere og flere land tar nå dopingproblemet virkelig på alvor, det samme gjør UCI. Det som har kommet frem de siste ukene er kun et bevis på at kampen mot doping fungerer. Gammelt søppel blir ryddet opp i. Jukserne vil alltid ha et forsprang, men de aller fleste kommer til å bli tatt til slutt. Arbeidet mot doping har aldri vært bedre og det er neppe særlig mange idretter som tar problemet mer på alvor enn sykkelsporten. USA Today hadde nettopp en interessant artikkel; Is tennis doing enough on doping? Ære være alle som jobber knallhardt for å gjøre verdens flotteste idrett så ren som mulig.

Selv vil jeg alltid sverge til vann på flaska og Vestlandslefse i baklomma!

Les skammens liste over dopingsaker på Wikipedia