Sykkelferie i Bormio med erobring av Stelvio og Gavia

Sommerens sykkelferie ble lagt til de italienske Alpene, nærmere bestemt Bormio. Bormio er en liten fjellandsby som ligger ca. 1200 meter over havet. Det er en typisk turistplass, med gode muligheter for fritidsaktiviteter både sommer og vinter. For syklister er det et eldorado med gode muligheter både på landeveien og i terrenget.

Vi fløy til Milano og brukte leiebil derifra. Kjøreturen opp til Bormio tok ca. 4 timer. En fin tur som tar en fra lavlandet og inn i Alpene. På veien til Bormio passerer en blant annet den utrolig vakre Como sjøen. Vi reiste ned på fredagen og brukte lørdag og søndag til å sykle, for så å dra hjem på mandagen. Sykler leide vi i Bormio og jeg fikk en helt grei Trek Madone 3,1. Den kom med kompaktkrank og 30 tenner på største hjulet på kassetten. Det kom vi til å få bruk for :)

Ut fra Bormio

Da var det bare å ta til høyre

Lørdagen ble hoved dagen vår. Vi kjørte da den berømte ruten Bormio-Umbrail Pass-Müstair-Prato allo Stelvio-Passo Stelvio-Bormio. Denne ruten er ca. 10 mil og har ca. 3300 høydemeter. Første stigning begynner direkte fra Bormio. Istedenfor å kjøre helt til toppen av Stelvio tok vi av nordover ca. 2 km før toppen og passerte over Umbrail Pass og inn i Sveits. Opp dit var det ca. 21 km og 1200 høydemeter. Det er noen få bratte partier, men generelt er stigningen ganske fin. Snitt på ca. 7%. Jeg kjørte rolig opp og fikk tatt en del bilder på veien. Etter at vi passerte inn i Sveits, ble det lunchstopp på vei ned fra toppen.

Midtveis oppe i Stelvio stigningen fra Bormio

Etter lunch bar det nedover til Müstair og videre til Prato allo Stelvio. Der starter stigningen til Passo Stelvio. Jeg bestemte meg for å prøve å kjøre gjevnt og se hvor fort jeg kunne komme meg opp. I starten er stigningen ganske snill med ca. 5% i snitt første 7,5 km. Men med en totallengde på ca. 25 km og ca. 1900 høydemeter, viste jeg at dette kom til å bli tøft. Jeg startet derfor ganske så rolig. De neste 7,5 km har ca. 7,7 % i snitt, mens de siste 10 km har hele 8,7% i snitt. Det ble en meget heftig stigning. Jeg var veldig sliten de siste 3-5 km. og utrolig fornøyd da jeg kom meg opp. Det var en fantastisk opplevelse å kjøre Stelvio fra øst. Snittfarten min ble 10,6. Ikke særlig imponerende, men dette var tøffe greier. Med sin topp på 2757 meter er for øvrig Stelvio det nest høyeste asfalterte fjellovergangen i Alpene. På toppen ble det pølser og cola. Det trengtes, for kroppen var helt tom. Etter mat, bilder og påkledning, trillet jeg ned igjen til Bormio. Der ble det mer mat og en god pils, mens jeg ventet på reisefølget. Frank hadde tatt det litt mer rolig opp bakken.

Sårt trengt energi på toppen av Stelvio

 

Legenden. Fausto Coppi på toppen av Gavia

Søndag var det duket for Passo Gavia. Etter den tøffe lørdagen, bestemte vi oss for at det fikk holde å kjøre til toppen av Gavia, snu der og trille ned igjen til Bormio. Fra Bormio er dette en stigning på ca. 26 km. med snitt på 5,4% (1400 høydemeter). Første 13 km. av bakken har kun 4,5% i snitt, men den neste mila har hele 8% i snitt og partier på opp mot 15-16%. Her var det tøft. Avslutningen på bakken er imidlertid enkel med ca. 3 km med 3%. Jeg bestemte meg på forhånd for å ta det som en skikkelig økt. Noen klatrer blir jeg aldri, men snittfarten på 13,8 km/t var helt grei. Det var en fantastisk følelse å nå toppen etter litt under to timer klatring. Da Frank etter hvert også kom opp, ble det lunch med pasta og pils. Vel fortjent. På vei ned igjen til Bormio stoppet vi og spiste is og fikk kost oss i sola. Mission completed.





Uten mat og drikke...

To flotte dager på sykkelen var over. Jeg fikk en liten reaksjon i etterkant. Hadde ikke vært flink nok til å etterfylle med næring og drikke. Etter et par dager var det ok igjen. Jeg kan absolutt anbefale denne turen! Noen kostbar affære ble det heller ikke. Fly, hotell, leiebil, diesel, sykler og mat kom til sammen på rett i overkant av ca. 5000 kr per person. Da ordnet vi alt selv. Takk til Frank for strålende selskap!











Gavia