Målsetningen var å løpe på under 1 time og 45 minutter. Det krevde en km tid på ca. 4:58. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å åpne litt hardere enn dette. For så å ha litt å gå på mot slutten.
Starten gikk i strålende vær på Festningsplassen. Jeg skjønte imidlertid raskt at jeg hadde stilt meg altfor langt bak i starten (klassisk sykkeltabbe) og at ganske mange andre hadde stilt seg alt for langt fremme. Jeg brukte de 5 første km stort sett på å løpe slalom mellom løpere som overhode ikke hadde noe å gjøre der de startet. På første drikkestasjon (Skøyen etter 5km) havnet jeg igjen i trøbbel. Personalet klarte ikke å fylle på meg kopper og jeg gjorde en tabbe. Jeg burde løpt gjennom halve stasjonen og så sett etter drikke istedenfor å begynne å leite etter drikke på begynnelsen av bordet. Tapte en del tid og rytme der. Langs Frognerstranda var det trangt, men jeg kom meg forbi 1.50 paceren. Tempoet var ok og jeg løp som jeg hadde planlagt.
Etter en tur innom Philipstadkaia, løp vi inn på Aker Brygge. Her var det kjempestemning og det var super motiverende. Vi nærmet oss halvveis. Beina var fortsatt ok og jeg var positiv. I og med at jeg startet så langt bak, visste jeg at jeg hadde en del bedre tid enn 1:45 paceren. Da jeg tok ham igjen fant jeg ut at jeg lå ca. 1 min og 30 sekunder foran. Drikkeatasjon etter 11 km på Vippetangen. Jeg hadde nå lagt 1:45 paceren bak meg. Jeg drakk en kopp med vann, banket innpå en gel jeg hadde med og fortsatte. Tok igjen 5:30 paceren på maraton og skjønte at her var det andre som hadde det langt værre enn meg. Heiet litt på dem i det jeg dro forbi. God stemning.
Fra Vippetangen gikk løypa forbi Operaen i Bjørvika og videre utover mot Sjursøya. Dette er det klart verste strekket. Etter Operaen er det ingen tilskuere, ingenting å se på og for å gjøre det enda verre så møter en alle dem som allerede har vært ute til running. Jeg følte det gikk ok, men jeg nærmet meg ukjent grunn distansemessig. Så skjedde det som ikke skal skje. Den ene skolissen gikk opp. Krise. Jeg løp 100 meter, men skjønte jo raskt at jeg var nødt til å stoppe og knytte den på nytt. Jeg så etter en liten topp jeg kunne stoppe på. Det verste er jo å begynne å løpe igjen i en motbakke. Jeg fant en fin plass og løp inn til siden. Knyttingen gikk fint og så var det bare å komme seg igang igjen. Det var tungt å reise seg opp. Men jeg kom igang igjen og prøvde å finne rytmen. Runnet ved Grønlikaia, passerte 14 km og var på vei tilbake til sentrum.
De to neste km frem til drikkestasjon i Skippergata etter 16 km, var nok kanskje de verste. Spesielt mentalt. Det gikk tungt og motivasjonen var dalende. Løpere som jeg hadde løpt sammen med i flere km begynte å forsvinne i feil retning. Jeg savnet Trek'n. Men litt drikke på drikkestasjonen gjorde underverker og plutselig var det også tilskuere langs løypa. Da jeg løp inn i sentrumsgatene fikk jeg nesten gåsehud. Det var fanstastisk stemning. Jeg var sliten, men fant krefter og motivasjon i stemningen. Da jeg passerte 17 km ble jeg tatt igjen av 1:45 paceren. Da var det bare å øke tempoet og lime seg fast til ham. Vi passerte running ved Grønland etter 18 km. Jeg hold paceren. Drikkestasjonen etter 18,5 km droppet jeg slik at jeg klarte å få en luke på paceren. Det gikk nå litt for fort for meg. Jeg slapp små luker og måtte jobbe hardt med å tette dem. Et kjent syndrom fra flere ritt. Jeg hang med paceren forbi 19 km og opp til Egertorvet. Men da vi satte ned forbi Stortinget ble farten skrudd opp og jeg hadde ikke sjans til å følge.
Jeg visste at jeg hadde ca. 1 min 30 sek å gå på. Oppover Karl Johan og tilbake nedover Stortingsgata ble fæl. Jeg passerte 20 km. Enda verre ble bakken opp forbi Stortinget. Jeg var nå pinne stiv og syra sprutet. Jeg gravde dypt og var langt under kjelleren. Jobbet fælt med psyken. Kom meg over toppen og rullet igang nedover Prinsens Gate og til høyre inn i Kirkegata. Jeg så maratonporten og prøvde å øke tempoet. Hele kroppen verket og aller mest venstre skulder. Da jeg løp inn maratonporten satte jeg inn sluttspurten. Gav alt og passerte rundt 20 stykker på oppløpet. 5 meter etter målstreken datt jeg sammen og ble liggende. Paceren var nesten løpt inn igjen. Jeg visste jeg hadde klart målet. Lå og hyperventilerte i ett par minutter. Kjente på følelsene og endorfinene som var i fritt utløp. En fantastisk og ubeskrivelig deilig følese. Verdens beste smerte og grunnen til at en driver med denne galskapen :)
Stablet meg etter hvert på beina og sjanglet meg bort og fikk en cola. Verdens beste cola. Brukte så 10 minutter på å gå de 300 meterne til bagasjeoppbevaringen. Beina var stivnet gele. Møtte jobbkollega Fredrik Ramm som hadde løpt helmaraton på imponerende 3:19. Han var strålende fornøyd med å ha vunnet den interne maratonduellen på kontoret. Anders Thorsen var en tøff nøtt, men måtte bite i gresset med 3:23. Også det en ytterterst imponerende prestasjon. Anders var godt fornøyd. Etter noen utvekslinger av erfaringer med Fredrik og hans spreke kone (som jeg såvidt slo med ca. 30 sek) siktet jeg meg inn på bagasjen og recoverybaren jeg hadde med meg. Oslo Maraton var over for min del. Nå var det hjem til dagens viktigste happening. Get boksen med sykkel VM!
De harde fakta:
| Punkt | Totaltid | min/km | km/t | Splittid | min/km | km/t |
| 5 km | 0:24:15 | 4:51 | 12.38 | 0:24:15 | 4:51 | 12.38 |
| 14 km | 1:08:19 | 4:53 | 12.30 | 0:44:05 | 4:54 | 12.25 |
| 18 km | 1:28:26 | 4:55 | 12.21 | 0:20:07 | 5:02 | 11.93 |
| 19,5 km | 1:35:30 | 4:54 | 12.25 | 0:07:04 | 4:43 | 12.75 |
| 21,097 km | 1:43:27 | 4:55 | 12.24 | 0:07:58 | 4:59 | 12.04 |
| Plasseringsinformasjon | |
Plassering klasse
|
403 af 1073
|
Plassering kjønn
|
1222 af 3462
|
Plassering totalt
|
1411 af 5875
|
Kilde: Oslo Maraton
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar